Siggeruds store sønn

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

I år lanserte vi Konkret, et nytt avismagasin for menn. Og når vi skulle velge hvem som skulle pryde det historiske første coveret, var det aldri noen tvil – det måtte bli Herman Flesvig. 

Er det egentlig mulig å være en av landets mest produktive og suksessrike komikere, og samtidig en pedantisk nevrotiker? Konkret løser gåten Herman Flesvig.

6. mai 2016 poster en relativt ukjent Westerdals-elev en videosnutt på Instagram. Det er en parodi av skuespiller Aksel Hennie som prøver seg som en slags coach. Iført hvit singlet, svart lue og en lenke om halsen som skriker «jeg liker å være litt bad boy iblant» starter Herman Flesvig et nytt, norsk humor-eventyr.

– Jeg har nok alltid drømt om å jobbe med humor. Men jeg syntes det var vanskelig å se for meg at jeg kunne leve av det i Norge. Jeg begynte med det fordi jeg synes at det var gøy, men det var jo litt gambling å skulle satse på det.

Gambling, eller knallhard jobbing? Vi gambler på sistnevnte. Uansett, Konkret møter Herman Flesvig i Bibliotekbaren på Bristol en onsdag, og vi får et bord helt innerst i lokalet, booket av Hermans manager, Laila Robe. Hva er det man sier igjen? Bak enhver sterk mann står en badass dame fra Bodø? Tror det var noe sånt.

På bordet til venstre sitter Thomas Numme i et møte, og på høyre side – Fredrik Skavlan. Der, mellom to fredagskonger, er det umulig å ikke tenke over hvilket preg Herman vil komme til å sette på underholdningsbransjen gjennom sin karriere. Men hvordan havnet han egentlig her?

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

Les Enten, ELLEer med Herman Flesvig her!

Klassens klovn

– Jeg var ikke så veldig god på skolen, så humor ble min måte å overleve på.

– Vil du si at du var en «klassens klovn»?

– Ja, men det var egentlig en positiv ting. Jeg har alltid vært veldig sosial og hatt mye venner og funket veldig bra sånn sett. Men rent faglig var det nok ingen fordel å være klassens klovn. Jeg skulle ønske jeg var flinkere på skolen, så humor ble redningen for meg.

– Synes du det var flaut å slite med skolen?

– Jeg synes det, ja. I en viss alder ønsker man jo bare å være som alle andre, og når man ikke er det, så føler man seg litt utenfor.

Det betyr ikke at Herman ikke tok skolen seriøst. Faktisk tar han det meste ganske seriøst. Rett før dette intervjuet har han avsluttet en ganske heftig diett for å bygge kropp og muskler til en rolle. Lytterne av podkasten Friminutt har kanskje fått med seg «protein-prompen»?

– Det var ingen stor rolle, men det holder jo at noen bare sier «ja, vi ønsker kanskje at du skal være litt sånn» – og da går jeg 100 prosent inn for det. Men det er fordi jeg synes det er gøy. Jeg elsker prosjekter.

– Jeg holdt på med mye rart som barn også. Det var turn, boksing, fotball og speideren. Jeg var den eneste som tok speideren seriøst, og stilte i full uniform hver gang som eneste i gruppa. Jeg husker at jeg var skuffa over at de andre tok det så useriøst.

Aner vi en slags prototype på Førstegangstjenestens Ahre-Ketil?

Herman Flesvig: – Da begynte fattern å svette, og ringte meg og sa at «du kan ikke si det…»

Herman har vokst opp på Siggerud med mor, far og en søster. Og det er faren som har banet vei for humor-interessen.

– Siggerud var et fantastisk sted å vokse opp. Man hadde en frihet til å være den man ville være. Det var ikke så veldig mye press på klær og sånt, noe som var veldig bra. Også bodde vi ganske langt fra folk, så jeg lekte mye alene, sier han og ler.

– Rollespill har jeg nok holdt på med hele veien. Faren min er jo veldig sånn, og kompisene til pappa også, så det har alltid vært mye humor i hjemmet.

– Hvilke andre forbilder har du hatt, med tanke på humor?

– Jeg har sett Fartøy Valen med Kristian Valen sikkert hundre ganger. Jeg har aldri møtt ham, men jeg synes han var veldig flink. Han var så god til å parodiere, helt sinnsykt god. Og jeg var nok mer fascinert av han, enn av selve humoren – for jeg skjønte ikke alltid humoren. Men det var noe med han.

– Og så var det jo Team Antonsen, Ut i vår hage, Espen Eckbo, og ikke minst: Robert Stoltenberg med Borettslaget.

Både Robert Stoltenberg og Bård Tufte Johansen har Herman jobbet med gjennom Robert og Herman, og Førstegangstjenesten.

– Jeg angrer på en uttalelse jeg hadde i Østlandets blad for fire år siden, hvor jeg sa at «norsk humor ligger i en bølgedal. Jeg kommer til å forandre norsk humor.» Da begynte fattern å svette, og ringte meg og sa at «du kan ikke si det, det er så mange flinke folk der ute.» Så det har jeg angra litt i etterkant. Det vil jeg gjerne trekke tilbake.

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

Familien har alltid vært viktige støttespillere for Herman, både når han slenger med leppa til Østlandets blad, og når han trenger en heiagjeng.

– Jeg jobbet i barnehage i tre år etter Videregående, og kom ikke inn på skoler. Jeg hadde blitt satt ned i orden og oppførsel på videregående. Ikke på grunn av noe store greier, men litt fusk og juks her og der, noen rampestreker, rett og slett. Jeg har aldri vært slem mot noen, men skolen funka ikke så bra for meg.

– Heldigvis hadde Westerdals opptaksprøver, og da foreslo faren min at jeg skulle prøve det. Og så kom jeg inn, da, og hele familien ble så glad. Jeg tror alle grein. Det ble et sånn «endelig»-øyeblikk for alle.

Sommeren 2016 endret alt seg

– Det var en sommer der jeg hadde litt lite å gjøre, og da hadde jeg det skikkelig gøy med de faceswap-parodiene. Jeg våkna ivrig hver morgen, og holdt på med det hele dagen. Brukte det lille jeg hadde av klippe-kunnskaper fra Westerdals – for jeg er jo ikke noe teknisk – og fikk satt sammen små snutter. Og fattern kom med tilbakemeldinger og synes dette var dritgøy, og så balla det på seg.

– Plutselig var det flere og flere som snakka om det. Jeg husker at Maria Mena delte det blant annet, og så begynte ballen å rulle …

Enter, Laila.

– Manageren min, Laila, kom inn ganske tidlig. Jeg leverte en casting-tape til byrået der hun jobbet, hvor jeg og noen kompiser hadde filmet noe greier hjemme i kollektivet der jeg bodde. Jeg tok en del plass på den filmen.

– Det var vel strengt tatt bare jeg som var sånn (Herman gestikulerer engasjert med store øyne) på den filmen. Og så tenkte hun vel at jeg var en kul fyr, som hun gjerne ville treffe.

Så ringer hun meg, en dame fra Bodø, og vi planlegger et møte. For det første tok det lang tid før jeg klarte å skjønne hvem Laila var, for når du skal
møte Laila fra Bodø, så ser du liksom ikke for deg at dronninga av Etiopia skal sitte der.

– Hun sa at jeg kunne ta kontakt med henne hvis det var noe jeg lurte på, eller om jeg trengte hjelp til noe. Jeg husker at jeg tenkte at jeg trenger jo ikke det, jeg går på skole og lager noen filmer på Instagram. Men så begynte telefonen å ringe, og det kom flere forespørsler, og da skjønte jeg at jeg kanskje trengte litt hjelp likevel.

I den samme filmen viste han også fram klesskapet sitt, og da Laila så fargekoder og tellekanter fra ende til annen var hun solgt. Dette var en fyr hun måtte jobbe med.

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

«Hotell-følelsen»

– Jeg har vært litt sånn hele livet. Som barn hadde jeg en del tvangstanker, og måtte telle når jeg gjorde visse ting og sånn. Det handler nok litt om at siden jeg har såpass mye greier i hodet mitt, så må jeg ha orden på ting rundt meg.

– Da jeg var liten var mamma og pappa veldig nøye på at jeg måtte rydde etter meg utenfor rommet mitt, men at på mitt eget rom kunne jeg gjøre som jeg ville. Det var sånn at hvis jeg ville tegne på veggene, så kunne jeg det – det var mitt sted. Men jeg holdt det helt strøkent.

Selv da jeg bodde alene – nå bor jeg jo med kjæresten min – måtte jeg alltid re senga med pynteputer, hver dag. Jeg måtte støvsuge hver morgen, slik at det så shina ut når jeg kom hjem. Jeg kan også gjerne rulle håndklærne og ha dem i ovnen, sånn at jeg har varme håndklær når jeg kommer hjem.

– Det handler vel om at når jeg kommer hjem etter en lang dag, og er sliten, så vil jeg at det skal være ryddig rundt meg – nesten som et hotell. Jeg er veldig glad i den hotell-følelsen.

Ikke tjenestedyktig

Med slike vaner skulle man tro at Herman var som skapt for førstegangstjenesten, eller at han skapte førstegangstjenesten?

– Jeg tror veldig mange har et forhold til førstegangstjenesten. Fattern snakker om militæret enda, kompisene mine snakker om militæret – alle snakker om militæret. Det er noe veldig gøy med det, fordi det er så primitivt. Jeg synes det er noe spennende med at det er en sånn hard machokultur. I militæret møtes alle mulige folk fra hele landet, uavhengig av hvor de kommer fra – alle skal inn på én brakke. Alle får på seg samme klær, og blir på mange måter veldig like, men likevel så skiller man seg ut.

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

– Men jeg kom jo ikke inn i militæret, på grunn av ADHD. Og da sa jeg at «dere er idioter hvis dere ikke setter inn meg. Jeg er sannsynligvis den eneste i denne kvisete, hengslete gjengen her som er i stand til å drepe.» Men det hadde motsatt effekt. De bare stempla «ikke tjenestedyktig».

– Har du likevel fått en liten smakebit av militæret gjennom innspillingen av Førstegangstjenesten?

– Jeg har fått oppleve gnagsår etter militærstøvler, men samtidig har jeg hatt det ekstremt behagelig. Jeg løper ti meter med sekk, og så roper noen «kutt». Så jeg slapp billig unna.

I Førstegangstjenesten følger vi blant andre Ola Halvorsen, Preben Lohrengren, Tanja Laila Gaup fra Bodø (aner vi en hyllest til manager Laila?) og ikke minst, Ahre-Ketil Lillehagen.

– Karakterene kom ganske naturlig. Det var viktig for meg å samle folk fra alle mulige steder. Ahre-Ketil er jo en sår fyr, som jeg kan kjenne meg igjen i, og han er egentlig ganske usikker. Han prøver så hardt. Men det skal være sagt at jeg kommer nok fra et mye mer ressurssterkt hjem enn det han gjør.

– Jeg har fått høre at sårhet er en gjenganger i karakterene mine, alle har liksom sine greier. Og det er nok en del av hvem jeg er.

Herman Flesvig: – Det er ikke lenger sånn at «tøffe gutter gråter ikke».

Med på laget til Førstegangstjenesten har Herman også fått med seg podkast-makker Mikkel Niva.

– Mikkel er den jeg kjenner som er best til å spille meg god. Han kan starte på noe, så fortsetter jeg, og så leker vi bare med det.

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

– Vi møttes i gangene på NRK. Han er en like redd og usikker fyr som meg. Så vi møttes nok veldig på at vi begge er litt følsomme typer som er veldig opptatt av at andre skal like oss, og er livredde for å gjøre noe feil.

Selv om han har laget en TV-suksess om det han omtaler som machokultur i militæret, ser han at den samme kulturen kan være ødeleggende for mange menn.

– Vi lever i 2021. Det er ikke lenger sånn at «tøffe gutter gråter ikke». Den holdningen er vi litt ferdige med, i hvert fall er jeg helt ferdig med den … Men så har jeg vel heller aldri tenkt at det er sånn heller.

– Jeg kan lett overtenke ting. Det er veldig mye følelser, på godt og vondt. Det kan gjelde alt fra jobb til ting jeg har sagt. Kanskje jeg har vært et sted hvor jeg følte at jeg var for mye. Ganske enkle ting, egentlig.

Viktigheten av kommunikasjon

Det er ingen tvil om at Herman er en sammensatt fyr. Han produserer idéer i rekordfart, samtidig som han er en ganske betenkt type.

– Da kan det bli voldsomt i hodet. Hvis ting er uoversiktlig, eller jeg ikke har helt kontroll over det rundt meg. Jeg er har nok litt behov for å ha kontroll på ting. Hvis det er noe jeg er usikker på, eller ikke helt vet hvordan funker, så kan det prege meg veldig. Men jeg tror det er både fordeler og ulemper ved det, jeg. Mest fordeler.

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

– Det er nok det at jeg har veldig mange tanker i hodet på en gang, så jeg kan bli ganske sliten. Det er som en sykkeldekk, som det pumpes luft i hele tiden. Hvis du ikke åpner på den ventilen av og til, så eksploderer det dekket. Det farligste med ADHD er at det skjer mye i hodet, og hvis man ikke klarer å ventilere de følelsene, så kan det fort gå over i aggresjon. Det er typisk at man hører at folk med ADHD klikker. Men da er det fordi de ikke klarer å prate om det de føler, det er noe som ligger og ulmer. Det gjelder jo alle mennesker, også dem uten ADHD.

– Hva gjør du da, når tankene spinner som verst?

– Da gjelder det å puste med magen, ringe Laila eller kjæresten min, eller dra hjem til Siggerud. Jeg tror det er lurt å dele tankene sine og det som skjer i hodet med en annen person.

– Du hopper ikke i fallskjerm, liksom?

– Jeg trekkes veldig mot alt som gir meg adrenalinkick. Det er deilig å bli litt redd. Jeg trives bedre med å bli redd for faktiske ting. Jeg er mye redd ellers, sånn psykisk, sier han og ler.

– Så da er det deilig når det er sånn «hopper du ut her, så er det dritfarlig». Det er så enkelt å forholde seg til den type redsel, framfor å være redd for tanker man har i hodet sitt. Det har man ikke kontroll på på samme måte. Jeg skjønner godt at samboeren min kan blir litt svett noen ganger. Det å leve med meg, det er jo mye høyt og lavt, og til tider ganske krevende.

– Kommunikasjon er nok det aller viktigste for meg, for at jeg skal ha det bra. Det å kunne snakke om absolutt alt, forteller Herman om det å være i et forhold.

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

– Vi snakker om ting. Jeg forteller henne hvordan jeg reagerer og hvordan jeg er, vi holder ingenting skjult for hverandre. Vi er hundre prosent ærlige om hvordan vi har det. Også er vi snille mot hverandre og respekterer hverandre. Det er ingenting som er feil. Hvis jeg for eksempel opplever å være sjalu, eller er litt sår, så sier jeg det heller enn å bite det i meg, som sikkert er typisk at mange gjør.

– Jeg tør å vise mine sårbare sider, gråte og vise at jeg synes ting er vanskelig. Det burde vært obligatorisk å snakke om alt, for da er det ingen som må gå rundt med en klump i magen, eller dårlig samvittighet. Da er det hundre prosent åpent.

Herman Flesvig: – De synes jeg er håpløs uansett, og det er sånn det skal være.

Det å være åpen om følelser og ærlig med seg selv, har også vært gode verdier å ha med seg inn i underholdningsbransjen.

– Jeg er veldig opptatt av hva folk synes om meg, noe som sikkert ikke er så uvanlig. Men kanskje det går ekstra inn på meg, siden jeg har så mye følelser. Det handler nok mye om å støtte seg til, og stole på dem man har rundt seg, uavhengig av popularitet eller suksess.

– Man må ta vare på grunnverdiene. For det er fort gjort at man blir testa i bransjen, med masse fristelser, tilbud og greier. I starten var det ganske overveldende, men så skjønner man etter hvert at det ikke gir noen lykke. Lykke er de trygge tingene som tid med kjæresten min, krabbefiske med gutta – sånne helt enkle ting. Så det er nok det som holder meg på rett kjøl. Jeg har blant annet en håndfull med gode barndomskompiser som alltid er der, uavhengig av alt. De kjenner meg og jeg trenger aldri å imponere dem på noen måte. De synes jeg er håpløs uansett, og det er sånn det skal være.

Herman Flesvig
Foto: Jørgen Gomnæs

– Det er nok fort gjort at man dras med i en eller annen forhøyelse av seg selv, og tenker «fy faen, jeg kan gjøre hva jeg vil» –  og det tror jeg er farlig. Men jeg kan ha mine runder jeg også, der jeg skryter masse av meg selv, men det er forbeholdt de aller nærmeste. Også jekker Laila meg ned.

«Kumbaya»-stemning

Selv etter kjempesuksesser som seerrekord med Førstegangstjenesten og Norges største podkast Friminutt, ligger fortsatt fokuset til Herman på å gjøre det som er gøy.

– Vi har vært veldig nøye på at jeg ikke skal bli styrt av penger. Det er lett at man sier ja til ting man egentlig ikke vil eller orker, bare fordi det er gode penger. Men jeg tror at hvis vi hadde vært styrt av penger, så hadde jeg nok ikke vært der jeg er i da. Da hadde jeg vært utbrent. Alle vil ha snabba cash.

– Laila har alltid hatt en strategi om at jeg aldri får vite hvor mye penger det er i en jobb, før jeg har takket ja. Det kan jo hende at jeg takker nei, og hun river seg i håret, men samtidig er hun opptatt av at jeg skal være motivert. Dersom man tenker litt langsiktig, og at man skal gjøre dette i mange år, så må man ha det bra underveis.

– Tro meg, jeg har mitt ego jeg også, men jeg kunne nok aldri vært en businessmann. Jeg skulle ønske at jeg var en sånn rå type, men jeg er mer opptatt av at folk skal være fornøyde. Hvis jeg kunne valgt hadde vært «Kumbaya»-stemning hele tiden, hvor alle holdt hverandre i henda. Det hadde vært min perfekte verden.

– Ser du på deg selv som et forbilde?

– Jeg ser ikke på meg selv som et forbilde, men jeg håper at jeg har noen gode verdier som kanskje kan være fine å dele med andre. Som at selv om man er dårlig på skolen så kan man klare det, så lenge man jobber hardt og har verdiene på plass.

Mer fra Charlotte Sørvald
Hermés Spring/Summer 2023
Se den nyeste kolleksjonen til Hermés her – 25. juni, live fra...
Les Mer
0 replies on “Siggeruds store sønn”